Så var eventyret ute.... Nå er vi offesielt i Norge:( Eller vi har vel nærmere sagt vært tilbake i Norge i snart 1 mnd, men vi et tar jo litt tid å lande ordentlig etter et så stort eventyr som vi har hatt. Desverre har det blitt dårlig blogging den siste tiden vår i Uganda. Dette var på grunn av manglende internett og at fokuset vårt var på å bruke all vår resterende tid på å nyte Kabale og Uganda. Gjøre alt en gang til og bare kose oss den siste tiden. Vi landa i Norge den 3 april, og etter noen dager på Hald med debriefing og kvalitetstid så dro vi hjem for påskeferie og frisørtimer. Såå i anledning vår kanskje siste post? Eller ihvertfall om vårt eventyr i Uganda så har vi laget en liten film. EI litta film om vårt supre opphold i Uganda og ikke minst Kabale. Byen, stedet, landet og folkene er noe vi vil ta med oss for alltid og er nå offesielt vårt andre hjem. WE LOVE U SO SO MUCH UGANDA AND KABALE IS OFFICIALY OUR SECOND HOME<3
0 Comments
Heisann alle sammen! Håper alt går bra med dere! Vi prøver å nyte vår siste tid i Afrikas perle og da mener vi selvfølgelig Kabale. I løpet av oppholdet vårt har vi timer i etikk og i noen av de timene har vi snakket om Waste manegment og miljø. Så for å virkelig få noe ut av timene så ville vi gjøre noe i praksis, så da valgte vi å rydde den lokale fotballbanen. Her spiller jentene på Drucilla fotball, nettball og morer seg, men de er omringet av plastikk flasker og poser. Så da ville vi gi dem en utfordring med å plukke opp søpla før de fikk spille fotball. Så en dag for noen uker sider så satte vi i gang en ordentlig dugnad på godt norsk! Vi klarte selvføleglig å filme litt så her er en liten videosnutt av vår rengjøringsdag med Drucilla jentene. ENJOY! Nå er det akkurat over 5 mnd siden vi først kom til Uganda og snart 5 mnd siden vi kom til Kabale. Det betyr at det nå bare en litt under 1 mnd igjen av oppholdet vårt i dette utrolig flotte landet. Tiden går så alt for fort... I løpet av disse 5 mnd har vi fått oppleve ting og møtt mennesker som vi kommer til å huske for alltid. Ting som jeg satt å drømte om på jenterommet som 14 åring imens jeg scrolla nedover bilder på weheartit. Folk har åpna opp hjemmene sine for oss, sluppet oss inn med åpne armer og gjort oss til en del av familien. Vi har sett en helt annen kultur og en ganske annerledes måte å leve på. Vi har blitt kjent med mennesker og skapt vennskap som jeg håper varer livet ut. kjenner at jeg kommer til å savne det så sjukt mye. Vil ikke dra hjem til Norge ennå. Selv om jeg savner venner, familie og vestlig mat, så er det så mye som Uganda har som ikke Norge har. Som pruting, ja det er for å senke prisen, men det er også en helt sjukt bra måte å bli kjent med mennesker på. For jo lenger du prater og blir kjent, jo bedre går prutinga. Blir ikke det samme med dama fra bikbok. Du kan ikke finne ut hvor hu bor eller hva hu liker av filmer for den genseren koster 299, no question! og de ser på deg rart hvis du bare prøver å komme i prat. Så savnet etter Uganda kommer til å bli stort, men jeg håper at jeg tar med meg alt det gode hjem til Norge. Men de resterende 4 ukene skal nytes og skal gjøres bli så afrikanske og Ugandiske som mulig. For snart er det hjem til gulost og norsk melk<3 Var egentlig ikke en veldig stor mening med dette i innlegget, var bare godt å få ut litt tanker. Er jo en del som surrer rundt i dette hue nå som det går mot slutten...(NOO hvorfor kan jeg ikke være her i 2 mnd til:( *slapp av mamma, kommer hjem til påska...*
Hei igjen! Som vi nevnte i forrige blogginnlegg var vi forrige helg å besøkte landsbyen til den ene læreren på Drucilla. Det var en kulturopplevelse av de skjeldne, so let us explain… Fredag ettermiddag møtte vi opp, pakket og klare, der vi hadde avtalt at en bil skulle plukke oss opp. Det viste seg at denne bilen var en stor politibil, og sjåføren var en uniformert politimann. Så da satt vi der, fire stykker presset inn i tre seter baki en politibil. Etter en lang og humpete kjøretur kom vi frem til stedet vi skulle bo denne helgen. Det var litt annen standard enn det vi er vant til, men tross for dette koste vi oss i det lille landsbyhuset. Vi forstod enda bedre etter en helg her at det huset vi bor i hos vertsmoren vår har høy standard her i Uganda. Programmet for helgen var ganske fullstappet på forhånd, men i løpet av dagene vi var der ble flere og flere besøk planlagt og vi drakk te til den store gullmedalje. De syntes det var stas at to hvite kjemper (tror makshøyden i hele landsbygda var 160 cm.) kom på visitt for en helg. Derfor måtte vi hilse på hele landsbyen. I løpet av helga var vi med på familiebesøk, en fire timers gudstjeneste (noe vi nesten begynner å bli vant til…) og tur til noen grotter. Vi var vitne til kanskje verdens fineste utsikt og utallige tusener med fluer. Det var nemlig ”flie-season” noe Victoria klarte å tolke til ”fries-season”, så da en fyr på gudstjenesten dukket opp med McDonalds t-skjorte, var håpet om å bli invitert på lunsj stor. Dessverre skulle vi hjem til matoke og bønner nok en gang… Vi har også ved flere anledninger fortalt om Norge og alt vi har der. Noen ganger så lurer vi litt på hvordan de tror Norge ser ut….Kanskje et romskip? Mange blir forbausa når vi vet hvordan man skjærer opp en tomat. ”Do you know apples?” – ”Yes, we have them in Norway. My grandmother has a lot of them in the garden.” Alle i kor ”Really? Are u sure?”. Familien vi bodde hos var veldig takknemlige for at vi kom på besøk, og vi fikk til og med fine og hjemmelagde gaver. Mat var det heller ikke mangel på akkurat, dog ingen fries… Alt i alt hadde vi en helg full av fine opplevelser, mye kultur, dansing om kvelden og, ja enda mer te. Noe som ikke er til å stikke under en stol er at slike opplevelser tar på, og da mandag morgen kom var vi ganske klare for å dra hjem. Vi var trøtte og slitne (og ganske skitne…), og ville egentlig komme oss hjem tidligst mulig for å få slappet av litt. Vi skjønte at det ikke ville gå så fort som vi hadde håpet på da de ville ha NI personer inn i en liten femseter + en hel haug med bagasje (vi snakker store sekker med søtpoteter, gigantiske klaser matokebananer, en madrass, en stor koffert, bøtte og ja, mye rart…). Etter en stund med pressing, mislykkede forsøk på å lukke bildørene og binding av bagasjerommet som stod vidåpent, fant de ut at det kun gikk an å få syv personer inn i bilen. Da vi endelig rullet av gårde, tett i tett, klamme og støvete var humøret stigende, og vi var veldig klare til å komme oss hjem. Med en times stopp underveis da bilen vår kjørte i grøfta, og måtte dyttes/dras opp igjen, ble det enda litt forsinkelser. Men vi kom oss hjem, mer støvete enn vi noen gang har vært, men med noen skikkelig verdifulle kulturopplevelser i minnet (og i dagboka). Vi bloggez:*
Hellois people! Nå er det en ganske god stund siden vi kom med en oppdatering på hva vi har bedrevet med, så her er en liten oppdatering av januar og første uka i februar. Januar De første dagene i januar ble tilbragt i Dar Es Salaam, eller de 2 første dagene, før ferden gikk videre til Kigali, Rwanda. Der ble vi 2 netter for å kunne få gyldig Øst-Afrika visum helt til hjemreisen. De to nettene i Kigali ble fort fylt med masse gøy når vi plutselig fikk melding av gutta i Kampala (De som jobber med CHRISC). De lurte på om vi var i Kigali og hadde lyst til å finne på noe med dem, noe vi selvfølgelig hadde lyst til! Så da tok vi turen på de trygge bodaene (i Rwanda er det bare lov til å ha en passasjer + sjåfør og hjelm er et must) ned til Genocide memorial center. Var ganske interessant og egentlig veldig emosjonelt å gå rundt på muséet og å se alle gravene til de omkomne. Tenk at dette skjedde bare 2 timer unna Kabale….i 1994. Flere av barna som ble drept, voldtatt eller torturert kunne ha vært like gamle som mange av vennene våre eller våre medstudenter. At til og med de som før hadde vært naboer plutselig ble fiender, eller at personen du stolte mest på ble den som drepte moren din rett foran øynene dine. Bare fordi du var et annet folkeslag, en tutsi og ikke en hutu. Etter noen timer på Genocide memorial center så tok vi igjen boda til sentrum av Kigali for å finne oss noe å spise. Deretter gikk vi tilbake til hotellet til meg og Maren før vi gikk ut igjen for å spise middag. Deretter skilte vi lag før vi dagen etter endelig satte kursen mot Uganda. Etter 3 uker på reise var det utrolig deilig å endelig krysse grensa til Uganda og se nydelige Kabale igjen. Som vi savna rolige, trygge, kalde og nydelige Kabale! Ikke minst Drucilla crewet og huset! Eller dusjen! Fytti så deilig det var å dusje i en dusj med godt trykk og varmt vann<3<3 Nei, borte bra, men hjemme best! Her i Uganda fungerer jo feriene annerledes, så deres juleferie er som den norske sommerferien. Så når de nå kommer tilbake i februar så er det starten på et nytt skoleår. Så det betyr at i januar har vi ikke gjort så veldig mye på jobben, vi har endelig fått vært en del i field (mikrofinansgrupper) og fått gjort litt mer intervjuer og jobbet med facebooksiden til Drucilla. Som dere kan sjekke ut her. Vi fikk også endelig sydd oss tradisjonelle kjoler fra Kabale område, for vi skulle nemlig på giveaway! Nå tenker dere sikkert hva søren en giveaway er. Frykt ikke, vi skal forklare. For en giveaway er nemlig nesten like stort som bryllup, i hvert fall like dyrt, men det skjer før selve bryllupet. Det er nemlig en seremoni hvor brudgommen sin familie skal gi sin velsignelse og møte noe av bruden sin familie. Vi storkosa oss, men håper fortsatt at vi får oppleve the real deal i Kabale! VI har jo fortsatt tid hehe… Den siste helgen i januar fikk vi storfint besøk av Mbale-jentene, som vi besøkte tidlig i november. Til deres overraskelse var akkurat den helgen starten på regntiden, så kulda slo inn for fullt. Eller de syntes i hvert fall det var kaldt… hehe. Så i løpet av den helgen tok vi dem med til alt mulig markedet, ananassyklene, Edirisa (De har egentlig skifta navn, men husker aldri hva det heter så we stick to what we know), bursdagsselskap til selveste Tembo og selvfølgelig Lake Bunyonyi. Denne gangen, siden vi var så mange, så tok vi oss også en etterlengta tur med båt over innsjøen. Vi visste at det var den dypeste innsjøen i Uganda, men at det var den nest dypeste i hele Afrika og den tredje dypeste innsjøen i verden hadde vi ikke peiling på! Vi fikk også mye informasjon om øyene som ligger i innsjøen og historien bak innsjøen. Etter den spennende båtturen tok vi oss en etterlengta burger på Birdnest, et hotell rett ved innsjøen, før vi måtte ta turen hjemover sånn at Mbale-jentene kunne pakke og komme seg på bussen hjem. Det tar hele 12 timer fra Kabale til Mbale, og da er du ganske så heldig med både trafikk og tid. ViFørste delen av februar Siden vi nå går inn i andre uka i februar så har vi bare den første uka, men shit au! Vi kjører på og forteller om den også. Den uka her har vi for det meste vært hjemme aleine! Vertsmoren vår (Mama Phoebe) måtte en tur til Kampala med sønnen. Han skulle besøke kona og sønnen sin (Som forresten er verdens skjønneste unge! Han bodde faktisk hos oss den første måneden vi var her). Så fra onsdag til søndag ble det vestlig mat, ingen rukiga radio og absolutt ingen tv med høy lyd! Istedenfor var det pizzalukt, tacofredag og gammaldags norsk russemusikk på fullguffe som fylte huset! (Victoria har blitt hekta på en del russemusikk i det siste… #kramperuss). Når helga da endelig kom så skulle vi få besøk av Agder følkehøyskole. Siden jentene på Drucilla fortsatt hadde ferie så viste vi de bare skolen og litt av det de driver på med der, før vi tok turen til Overland hotell ved Lake Bunyonyi for lunsj og litt Act Now snakk. Måten elevene og oss kom oss til Overland på var selvfølgelig på den beste måten, nemlig boda boda! Det var et syn du ikke ser hver dag for å si det sånn. 10 boda bodaer etter hverandre med bare hvite mennesker. Har aldri fått så mye blikk eller mzungo roping som da! Var en opplevelse av en annen verden for å si det sånn. Så etter lunsj og et lite ”foredrag” om Act Now og Hald for elevene så tok vi buss videre til 2 landsbyer for å levere elevene på sine homestay. Vi har også fått prøvd oss litt på forskjellig håndarbeid på skolen! Når elevene er borte får endelig "lærerne" prøvd seg litt hehe Siden vi har nesten hele februar igjen, og hver eneste helg i februar allerede er planlagt så kan det være litt lenge til neste oppdatering, men kanskje vi titter innom neste uke! Til helga skal vi nemlig bo i landsbyen til den ene læreren på Drucilla. I ekte afrikansk stil, uten innlagt vann eller full tilgang på strøm.
Så vi blogges:* (Beklager for et sjukt langt innlegg, men hadde skjedd mer enn vi trodde hehe) Møt Charity, hun er 26 år gammel og en tidligere student på Drucilla Balaba vocational training school. Hun kommer fra Ihumba i Mparo; i Kabale distriktet. Hun kommer fra en familie med tre barn, hvor hun er den nest eldste. Hun liker å lage mat, drive med bønn og lovsang og å nå ut til mennesker i landsbyene. Charity gikk på grunnskole i Ihumba og fullførte primary seven (syvende klasse grunnskole). Etter hun var ferdig med dette hadde ikke foreldrene hennes penger til å betale skoleregninger, noe som resulterte i at hun droppet ut av skolen. Dette skjedde i 2004. I mange år var hun hjemme med foreldrene og hjalp dem med det som trengtes i hjemmet. I 2012 flyttet hun til Kabale town for å bo sammen med en slektning, som også hjalp henne med å skaffe en jobb. Hun hjalp til med å selge klær i en butikk og fikk litt lønn for jobben hun gjorde. Samme år var hun også så heldig at hun fikk støtte fra noen som ønsket å sponse skole for henne, slik at hun kunne lære seg en ferdighet. Dermed var Drucilla en passende skole for henne. Her tilbys nemlig yrkesrettet opplæring i blant annet sying, strikking, matlaging, datamaskin, engelsk, hotelledelse, jordbruk og mye mer. Charity hørte om skolen gjennom en venn, og fikk plass på Drucilla. Da hun gikk på Drucilla fordypet hun seg i sying og strikking. I tillegg fikk hun opplæring i matlaging, diverse håndarbeid, basiskunnskaper på datamaskin og entreprenørskap. Charity sier at Drucilla var en inngangsport for henne til å stifte vennskap som hun fortsatt har i dag. Etter å ha fullført to år på Drucilla fikk hun støtte til å kjøpe hennes egen symaskin. Symaskinen bruker hun nå til å sy klær som hun selger i en butikk som tanten hennes eier. Pengene hun tjener fra jobben hun gjør hjelper henne på flere områder. Hun klarer å betale for hennes daglige utgifter, gir støtte til foreldrene sine, og støtter broren sin med boligpenger mens han studerer. Noen utfordringer hun står ovenfor i arbeidshverdagen er å skaffe tilstrekkelig med midler for å kjøpe materialer som hun bruker til å lage vesker og klær. Hun har heller ikke klart å skaffe seg strikkemaskin, noe hun har lyst til siden det var en av tingene hun lærte på Drucilla. En strikkemaskin er dyrt, og hun har ikke klart å spare nok enda. Charity sier at når hun får skaffet seg en strikkemaskin så vil arbeidsmulighetene hennes øke fordi hun ikke bare kan sy, men også strikke. Charity håper at hun klarer å skaffe seg en strikkemaskin før utgangen av 2017, og hun håper også at hun i nærmeste fremtid vil klare å skaffe seg sin egen butikk, slik at hun slipper å jobbe i tanten sin butikk. Hun ser frem til den dagen hvor businessen hennes vokser slik at hun kan fortsette å støtte familien økonomisk, og også bli enda mer økonomisk selvstendig. Et ønske og mål for Charity er at hun har lyst til å lære seg hvordan hun kan sy flere ulike stiler og mønster, slik at produktene hennes kan bli enda mer attraktive på klesmarkedet.
Charity er takknemlig for mulighetene og ferdighetene hun har lært og fått gjennom årene. Etter å ha jobbet for Drucilla i tre mnd nå så er det utrolig givende og engasjerende å møter jenter som Charity. At hennes tid på Drucilla ikke var bortkastet, at det faktisk fikk henne ut i arbeidslivet. I løpet av de 3, nesten 4 ukene som vi var borte fra vårt kjære Kabale opplevde vi mye spennende! Her en en liten video som tar for seg disse ukene, ihvertfall de stundene vi fikk somla oss til å filme hehe. Enjoy! Og snurr film som de sier i skomakergata! Vi blogges:*
Hei igjen! Nå er det lenge siden vi har skrevet noe på denne bloggen, men vi tok oss rett og slett en juleferie. Etter jentene på Drucilla hadde eksamen så hadde de et par dager med fri før de dro hjem. Var litt trist å si hade til second year, for her i Uganda så er juleferien det samme som sommerferie i Norge. Så i februar er det et nytt skoleår og et nytt kull som begynner. Vi håper å se våre første second years igjen til graduation, men man veit jo aldri noe 100% sikkert her nede. Når jentene dro hjem for en etterlengta juleferie så fikk vi besøk av jentene fra Tahea i Mwanza. De kom fra Kigali, etter å ha vært der i noen få dager og tilbragte 2 dager i Kabale. Var veldig stas med besøk, også helt fra Tanzania! Vi prøvde å få vist dem alt hva Kabale har å by på, så det ble selvfølgelig en tur til Lake Bunyonyi og en svipptur innom samosa sjappa. Så etter 2 fulle dager så satte de seg på bussen hjem til Mwanza og allerede på søndag igjen så skulle vi møte dem i Arusha, på infield. På lørdag morgen, kl 07:00 sto vi klar på bussholdeplassen, for vi hadde blitt fortalt at bussen skulle være der såpass tidlig på morgningen. Den bussen dukka ikke opp så tidlig da for å si det sånn…. Etter nesten 2 timer venting begynte vi å tenke at dette var mer enn bare african time, så da som de nordmennene vi er spurte vi om når bussen kommer. Da fikk vi fint beskjed om at den hadde blitt 4 timer forsinka i Nairobi…..ja bussen starta reisen sin i Nairobi før den stopper i Kampala for å så komme til Kabale…. Så vi måtte fint vente til 11:30 før bussen kom… Siden vi hadde planlagt å ha ganske så god tid i Kigali før flyet gikk kl 15:30, og du må være på flyplassen 2 timer før, så begynte vi sakte men sikkert å bli litt småstressa for tiden. Men etter nesten 2 timer på buss så kom vi oss endelig til Kigali. Den lille turen over grensa gikk strålende lett, mye av grunnen til det er at vi traff på enutrolig hjelpsom fyr fra CHRISC Uganda, som faktisk jobber sammen med våre medstudenter i Kampala. Morsomt å se hvor liten verden egentlig er, eller Uganda i hvertfall.. Når vi så hadde kommet oss til Kigali fiksa CHRISC fyren en taxi til oss, for han var jo attpåtil fra Rwanda, så han snakka språket og greier. Så var det bare å komme seg til flyplassen så fort som mulig og vi rakk det AKKURAT. Eller vi fant jo ut at flyet var 2 timer forsinka så vi fikk slappa av litt og ikke nok med det, det var sykt bra nett på flyplassen så vi fikk sett SKAM<3<3<3<3 Resten av flyturene gikk strålende lett, og visum skranken i Tanzania var piece of cake! Flaksen vår stoppa ikke der da for å si det sånn, for når vi kom ut av flyplassen så kommer det en nordmann bort til oss, han som bor der hvor i skulle ha infield, han var på flyplassen for å hente lærerne våre og hadde tilfeldigvis plass til oss. JACKPOT! Da slapp vi den ekstra utgiften hehe… Så vi endte vår reise i Arusha, kl 03:00. For vi måtte så klart vente på lærerne som også hadde hatt en del forsinkelser. U gotta love it! I Arusha var vi i ca. En uke, hadde litt skoletimer, team prater og mye sosialisering med de andre som er i Øst-Afrika. Var veldig koslig å se alle igjen, og utrolig gøy å høre hvor mye de andre også hadde opplevd. Så etter en koslig uke i Arusha så dro vi hvert for oss, eller oss og en liten gjeng dro videre til Dar es Salaam, rettere sagt Yale Yale, for en liten juleferie i et hus vi hadde leid. FYTTI KADDA for et hus vi hadde klart å kapre oss, var som å sjekke inn på paradise hotel, bare selve stedet assa. Slapp av mamma….. Her skulle vi være i hele 7 dager, hvor planen bare var å slappe av, bade, sole oss og spise masse god mat. Noe som vi begge kan bekrefte ble fullført med glans! Etter denne helt perfekte avslapnings og sosiale uka dro vi hver for oss hjem, eller…..Unntatt oss da hehe. Vi dro videre til Dar es Salaam med jentene fra OCODE som bor der og her har vi feiret både julaften og skal feire nyttårsaften. Vi drar ikke hjemover før den 2 januar, hvor 2 ekstra dager i Rwanda venter oss, for da får vi visum som holder for resten av oppholdet vårt. Passer også bra at kontoret avslutter ferien sin dagen før vi drar hjem fra Rwanda, elsker når ferier og planer klaffer så utrolig bra! Det kommer selvfølgelig en film fra disse ukene, men vi tenkte å vente med det til vi har ankommet Kabale safe and sound. Heisann og hoppsann! Håper dere ikke faller faller av, for når juletiden kommer så skal alle være glad. Selv oss i Uganda. Nå er der et liten stund siden vi har sjekket inn her, men vi har vært litt opptatt med eksamen og å skrive oppgave. Men i helga, eller rettere sagt søndag så besøkte vi KASA orphanage. KASA oprhanage er et barnehjem, eller barnesenter for gatebarn her i Kabale. Både gutter og jenter som enten ikke har råd til å gå på skole eller som bor på gata, bor her hele året før de forhåpentligvis blir gjenforent med familien eller får en fosterfamilie. Igjennom KASA får de gått på en skole i nærheten, leke, spise mat og trygt sted å bo. Det er også noen tidligere studenter fra Drucilla som jobber der som lærere i tailoring og sosialarbeidere. Både barna og de ansatte har et hjerte av gull og et humør det er umulig å ikke bli smitta av. Vi gleder oss allerede til å dra tilbake! Vi blogges, og tenk at snart er det jul! Vi har ihvertfall kjøpt inn både harry julelys, gelander og fylt opp julelista med masse julemusikk.
Hei og hå! Det har gått en stund siden forrige oppdatering, og derfor tenkte vi det var på tide å stikke innom for å fortelle litt om våre dager her i Kabale, og hva som har skjedd siden sist. Dagene består for tiden mye i jobb, fritid, oppgaveskriving og litt lesing innimellom. På jobb er det snart tid for eksamen for jentene, noe som også betyr at året nærmer seg en slutt. 2. klassingene er snart ferdige på Drucilla, og skal snart ut i den store vide verden for å enten studere videre, eller starte arbeidslivet. 1. klassingene skal heldigvis være med oss etter nyttår også, bare da som 2. klassinger. Det er vi glade for, for vi begynner å bli veldig glad i jentene <3 Forrige lørdag vil ikke gå i glemmeboka med det første. Vi bestemte oss for at vi skulle dra frem den urnorske turgåeren i oss, og rett og slett prøve oss på en skikkelig fjelltur. Klokken fem om morgenen satte vi oss i bilen som tok oss til roten av Mount Sabyinyo, et fjell som strekker seg 3669 moh., der toppen ligger i så mye som tre land samtidig – Uganda, Rwanda og Kongo. Klokken 08.30 startet vi å gå, sammen med en guide og en vakt med våpen (i tilfelle aggressive dyr). Før vi kunne starte oppstigningen måtte vi gå igjennom en del av en nasjonalpark, og her fikk vi se både ferske bøffel- og elefantspor! Etter en times tid var vi kommet til der hvor oppstigningen startet – og det gikk OPPOVER! Vi gikk og gikk og gikk, og klokken 11.30 var vi på første topp. Fjellet besår av tre topper, så etter en matbit og nødvendig sjokoladepause gikk vi mot topp nummer to og deretter nummer tre. Vi skulle gjerne snakket om en fantastisk utsikt der vi så utover tre ulike land samtidig, men det eneste vi så var hvitt. Skyene lå pakket rundt fjellet (som man kan se på bildet over...), og vi var bare glade at vi slapp unna regnvær. Etter en liten photoshoot på toppen, vendte vi om og gikk nedover igjen. Veien vi gikk på var bygget opp av delvis stiger og trapper og ellers bare smale og gjørmete stier. Stigene har vel sett sine bedre dager, men ved hjelp av en bambusstav som en forlenget arm, kom vi oss opp – og ned! Alt i alt var det en veldig fin tur, med fine folk og ekstremt fin natur. Vi skulle gjerne hatt litt mer utsikt, men så koste vi oss allikevel! Ellers har uken vår gått med til det vanlige. Jobb og skole tar opp hverdagene våre, og nå har vi også begynt å skrive oppgave som skal leveres til Hald. Det er en observasjonsoppgave, som betyr at vi skal bruke våre erfaringer og observasjoner fra det stedet vi er. Dette er både spennende og tidkrevende. Onsdag var vi med på tur til en mikrofinansgruppe en time unna byen. Vi fikk hilse på noen skjønne damer, Maren fikk gjort intervjuer som hun trenger til oppgaven hennes, og vi møtte på en gjeng med kuer …igjen... Fredag kveld gledet vi oss til for da var nemlig dagen kommet for at vi skulle ha overnatting med jentene på skolen. Vi tok dyna under armen og godteri i sekken, og satte oss på hver vår boda boda mot skolen. Vi ble mottatt med en haug av klemmer og store smil, og hadde en kveld med musikk, dansing, limbo, og selvfølgelig godteri! Stor stas for både jentene og for oss. Etter en god natts søvn våknet vi til regn og kladt vær, så vi tok dyna rundt oss som to frysepinner og gikk hjemover. Det var litt fra de siste 2 ukene her i Kabale. Dagene går fort, vi trives og blir mer og mer glad i denne fine lille byen. Nå skal vi bruke helgen på å lade opp til en ny uke! Noe som krever litt ordentlig norsk melkosjokolade! *HINT TIL MAMMA, plis send*
|
Maren & VictoriaVi er to jenter som bor i Uganda, Arkiv
Februar 2017
SamarbeidslenkerInnholdet på denne bloggen er skrevet av Maren Ausel og Victoria Lyngstad Brechan og representerer nødvendigvis ikke Strømmestiftelsen, Fredskorpset eller Hald Internasjonale Senter sine syn eller holdninger.
|