Hei igjen! Som vi nevnte i forrige blogginnlegg var vi forrige helg å besøkte landsbyen til den ene læreren på Drucilla. Det var en kulturopplevelse av de skjeldne, so let us explain… Fredag ettermiddag møtte vi opp, pakket og klare, der vi hadde avtalt at en bil skulle plukke oss opp. Det viste seg at denne bilen var en stor politibil, og sjåføren var en uniformert politimann. Så da satt vi der, fire stykker presset inn i tre seter baki en politibil. Etter en lang og humpete kjøretur kom vi frem til stedet vi skulle bo denne helgen. Det var litt annen standard enn det vi er vant til, men tross for dette koste vi oss i det lille landsbyhuset. Vi forstod enda bedre etter en helg her at det huset vi bor i hos vertsmoren vår har høy standard her i Uganda. Programmet for helgen var ganske fullstappet på forhånd, men i løpet av dagene vi var der ble flere og flere besøk planlagt og vi drakk te til den store gullmedalje. De syntes det var stas at to hvite kjemper (tror makshøyden i hele landsbygda var 160 cm.) kom på visitt for en helg. Derfor måtte vi hilse på hele landsbyen. I løpet av helga var vi med på familiebesøk, en fire timers gudstjeneste (noe vi nesten begynner å bli vant til…) og tur til noen grotter. Vi var vitne til kanskje verdens fineste utsikt og utallige tusener med fluer. Det var nemlig ”flie-season” noe Victoria klarte å tolke til ”fries-season”, så da en fyr på gudstjenesten dukket opp med McDonalds t-skjorte, var håpet om å bli invitert på lunsj stor. Dessverre skulle vi hjem til matoke og bønner nok en gang… Vi har også ved flere anledninger fortalt om Norge og alt vi har der. Noen ganger så lurer vi litt på hvordan de tror Norge ser ut….Kanskje et romskip? Mange blir forbausa når vi vet hvordan man skjærer opp en tomat. ”Do you know apples?” – ”Yes, we have them in Norway. My grandmother has a lot of them in the garden.” Alle i kor ”Really? Are u sure?”. Familien vi bodde hos var veldig takknemlige for at vi kom på besøk, og vi fikk til og med fine og hjemmelagde gaver. Mat var det heller ikke mangel på akkurat, dog ingen fries… Alt i alt hadde vi en helg full av fine opplevelser, mye kultur, dansing om kvelden og, ja enda mer te. Noe som ikke er til å stikke under en stol er at slike opplevelser tar på, og da mandag morgen kom var vi ganske klare for å dra hjem. Vi var trøtte og slitne (og ganske skitne…), og ville egentlig komme oss hjem tidligst mulig for å få slappet av litt. Vi skjønte at det ikke ville gå så fort som vi hadde håpet på da de ville ha NI personer inn i en liten femseter + en hel haug med bagasje (vi snakker store sekker med søtpoteter, gigantiske klaser matokebananer, en madrass, en stor koffert, bøtte og ja, mye rart…). Etter en stund med pressing, mislykkede forsøk på å lukke bildørene og binding av bagasjerommet som stod vidåpent, fant de ut at det kun gikk an å få syv personer inn i bilen. Da vi endelig rullet av gårde, tett i tett, klamme og støvete var humøret stigende, og vi var veldig klare til å komme oss hjem. Med en times stopp underveis da bilen vår kjørte i grøfta, og måtte dyttes/dras opp igjen, ble det enda litt forsinkelser. Men vi kom oss hjem, mer støvete enn vi noen gang har vært, men med noen skikkelig verdifulle kulturopplevelser i minnet (og i dagboka). Vi bloggez:*
0 Comments
Hellois people! Nå er det en ganske god stund siden vi kom med en oppdatering på hva vi har bedrevet med, så her er en liten oppdatering av januar og første uka i februar. Januar De første dagene i januar ble tilbragt i Dar Es Salaam, eller de 2 første dagene, før ferden gikk videre til Kigali, Rwanda. Der ble vi 2 netter for å kunne få gyldig Øst-Afrika visum helt til hjemreisen. De to nettene i Kigali ble fort fylt med masse gøy når vi plutselig fikk melding av gutta i Kampala (De som jobber med CHRISC). De lurte på om vi var i Kigali og hadde lyst til å finne på noe med dem, noe vi selvfølgelig hadde lyst til! Så da tok vi turen på de trygge bodaene (i Rwanda er det bare lov til å ha en passasjer + sjåfør og hjelm er et must) ned til Genocide memorial center. Var ganske interessant og egentlig veldig emosjonelt å gå rundt på muséet og å se alle gravene til de omkomne. Tenk at dette skjedde bare 2 timer unna Kabale….i 1994. Flere av barna som ble drept, voldtatt eller torturert kunne ha vært like gamle som mange av vennene våre eller våre medstudenter. At til og med de som før hadde vært naboer plutselig ble fiender, eller at personen du stolte mest på ble den som drepte moren din rett foran øynene dine. Bare fordi du var et annet folkeslag, en tutsi og ikke en hutu. Etter noen timer på Genocide memorial center så tok vi igjen boda til sentrum av Kigali for å finne oss noe å spise. Deretter gikk vi tilbake til hotellet til meg og Maren før vi gikk ut igjen for å spise middag. Deretter skilte vi lag før vi dagen etter endelig satte kursen mot Uganda. Etter 3 uker på reise var det utrolig deilig å endelig krysse grensa til Uganda og se nydelige Kabale igjen. Som vi savna rolige, trygge, kalde og nydelige Kabale! Ikke minst Drucilla crewet og huset! Eller dusjen! Fytti så deilig det var å dusje i en dusj med godt trykk og varmt vann<3<3 Nei, borte bra, men hjemme best! Her i Uganda fungerer jo feriene annerledes, så deres juleferie er som den norske sommerferien. Så når de nå kommer tilbake i februar så er det starten på et nytt skoleår. Så det betyr at i januar har vi ikke gjort så veldig mye på jobben, vi har endelig fått vært en del i field (mikrofinansgrupper) og fått gjort litt mer intervjuer og jobbet med facebooksiden til Drucilla. Som dere kan sjekke ut her. Vi fikk også endelig sydd oss tradisjonelle kjoler fra Kabale område, for vi skulle nemlig på giveaway! Nå tenker dere sikkert hva søren en giveaway er. Frykt ikke, vi skal forklare. For en giveaway er nemlig nesten like stort som bryllup, i hvert fall like dyrt, men det skjer før selve bryllupet. Det er nemlig en seremoni hvor brudgommen sin familie skal gi sin velsignelse og møte noe av bruden sin familie. Vi storkosa oss, men håper fortsatt at vi får oppleve the real deal i Kabale! VI har jo fortsatt tid hehe… Den siste helgen i januar fikk vi storfint besøk av Mbale-jentene, som vi besøkte tidlig i november. Til deres overraskelse var akkurat den helgen starten på regntiden, så kulda slo inn for fullt. Eller de syntes i hvert fall det var kaldt… hehe. Så i løpet av den helgen tok vi dem med til alt mulig markedet, ananassyklene, Edirisa (De har egentlig skifta navn, men husker aldri hva det heter så we stick to what we know), bursdagsselskap til selveste Tembo og selvfølgelig Lake Bunyonyi. Denne gangen, siden vi var så mange, så tok vi oss også en etterlengta tur med båt over innsjøen. Vi visste at det var den dypeste innsjøen i Uganda, men at det var den nest dypeste i hele Afrika og den tredje dypeste innsjøen i verden hadde vi ikke peiling på! Vi fikk også mye informasjon om øyene som ligger i innsjøen og historien bak innsjøen. Etter den spennende båtturen tok vi oss en etterlengta burger på Birdnest, et hotell rett ved innsjøen, før vi måtte ta turen hjemover sånn at Mbale-jentene kunne pakke og komme seg på bussen hjem. Det tar hele 12 timer fra Kabale til Mbale, og da er du ganske så heldig med både trafikk og tid. ViFørste delen av februar Siden vi nå går inn i andre uka i februar så har vi bare den første uka, men shit au! Vi kjører på og forteller om den også. Den uka her har vi for det meste vært hjemme aleine! Vertsmoren vår (Mama Phoebe) måtte en tur til Kampala med sønnen. Han skulle besøke kona og sønnen sin (Som forresten er verdens skjønneste unge! Han bodde faktisk hos oss den første måneden vi var her). Så fra onsdag til søndag ble det vestlig mat, ingen rukiga radio og absolutt ingen tv med høy lyd! Istedenfor var det pizzalukt, tacofredag og gammaldags norsk russemusikk på fullguffe som fylte huset! (Victoria har blitt hekta på en del russemusikk i det siste… #kramperuss). Når helga da endelig kom så skulle vi få besøk av Agder følkehøyskole. Siden jentene på Drucilla fortsatt hadde ferie så viste vi de bare skolen og litt av det de driver på med der, før vi tok turen til Overland hotell ved Lake Bunyonyi for lunsj og litt Act Now snakk. Måten elevene og oss kom oss til Overland på var selvfølgelig på den beste måten, nemlig boda boda! Det var et syn du ikke ser hver dag for å si det sånn. 10 boda bodaer etter hverandre med bare hvite mennesker. Har aldri fått så mye blikk eller mzungo roping som da! Var en opplevelse av en annen verden for å si det sånn. Så etter lunsj og et lite ”foredrag” om Act Now og Hald for elevene så tok vi buss videre til 2 landsbyer for å levere elevene på sine homestay. Vi har også fått prøvd oss litt på forskjellig håndarbeid på skolen! Når elevene er borte får endelig "lærerne" prøvd seg litt hehe Siden vi har nesten hele februar igjen, og hver eneste helg i februar allerede er planlagt så kan det være litt lenge til neste oppdatering, men kanskje vi titter innom neste uke! Til helga skal vi nemlig bo i landsbyen til den ene læreren på Drucilla. I ekte afrikansk stil, uten innlagt vann eller full tilgang på strøm.
Så vi blogges:* (Beklager for et sjukt langt innlegg, men hadde skjedd mer enn vi trodde hehe) |
Maren & VictoriaVi er to jenter som bor i Uganda, Arkiv
Februar 2017
SamarbeidslenkerInnholdet på denne bloggen er skrevet av Maren Ausel og Victoria Lyngstad Brechan og representerer nødvendigvis ikke Strømmestiftelsen, Fredskorpset eller Hald Internasjonale Senter sine syn eller holdninger.
|