Hei igjen! Som vi nevnte i forrige blogginnlegg var vi forrige helg å besøkte landsbyen til den ene læreren på Drucilla. Det var en kulturopplevelse av de skjeldne, so let us explain… Fredag ettermiddag møtte vi opp, pakket og klare, der vi hadde avtalt at en bil skulle plukke oss opp. Det viste seg at denne bilen var en stor politibil, og sjåføren var en uniformert politimann. Så da satt vi der, fire stykker presset inn i tre seter baki en politibil. Etter en lang og humpete kjøretur kom vi frem til stedet vi skulle bo denne helgen. Det var litt annen standard enn det vi er vant til, men tross for dette koste vi oss i det lille landsbyhuset. Vi forstod enda bedre etter en helg her at det huset vi bor i hos vertsmoren vår har høy standard her i Uganda. Programmet for helgen var ganske fullstappet på forhånd, men i løpet av dagene vi var der ble flere og flere besøk planlagt og vi drakk te til den store gullmedalje. De syntes det var stas at to hvite kjemper (tror makshøyden i hele landsbygda var 160 cm.) kom på visitt for en helg. Derfor måtte vi hilse på hele landsbyen. I løpet av helga var vi med på familiebesøk, en fire timers gudstjeneste (noe vi nesten begynner å bli vant til…) og tur til noen grotter. Vi var vitne til kanskje verdens fineste utsikt og utallige tusener med fluer. Det var nemlig ”flie-season” noe Victoria klarte å tolke til ”fries-season”, så da en fyr på gudstjenesten dukket opp med McDonalds t-skjorte, var håpet om å bli invitert på lunsj stor. Dessverre skulle vi hjem til matoke og bønner nok en gang… Vi har også ved flere anledninger fortalt om Norge og alt vi har der. Noen ganger så lurer vi litt på hvordan de tror Norge ser ut….Kanskje et romskip? Mange blir forbausa når vi vet hvordan man skjærer opp en tomat. ”Do you know apples?” – ”Yes, we have them in Norway. My grandmother has a lot of them in the garden.” Alle i kor ”Really? Are u sure?”. Familien vi bodde hos var veldig takknemlige for at vi kom på besøk, og vi fikk til og med fine og hjemmelagde gaver. Mat var det heller ikke mangel på akkurat, dog ingen fries… Alt i alt hadde vi en helg full av fine opplevelser, mye kultur, dansing om kvelden og, ja enda mer te. Noe som ikke er til å stikke under en stol er at slike opplevelser tar på, og da mandag morgen kom var vi ganske klare for å dra hjem. Vi var trøtte og slitne (og ganske skitne…), og ville egentlig komme oss hjem tidligst mulig for å få slappet av litt. Vi skjønte at det ikke ville gå så fort som vi hadde håpet på da de ville ha NI personer inn i en liten femseter + en hel haug med bagasje (vi snakker store sekker med søtpoteter, gigantiske klaser matokebananer, en madrass, en stor koffert, bøtte og ja, mye rart…). Etter en stund med pressing, mislykkede forsøk på å lukke bildørene og binding av bagasjerommet som stod vidåpent, fant de ut at det kun gikk an å få syv personer inn i bilen. Da vi endelig rullet av gårde, tett i tett, klamme og støvete var humøret stigende, og vi var veldig klare til å komme oss hjem. Med en times stopp underveis da bilen vår kjørte i grøfta, og måtte dyttes/dras opp igjen, ble det enda litt forsinkelser. Men vi kom oss hjem, mer støvete enn vi noen gang har vært, men med noen skikkelig verdifulle kulturopplevelser i minnet (og i dagboka). Vi bloggez:*
0 Comments
Leave a Reply. |
Maren & VictoriaVi er to jenter som bor i Uganda, Arkiv
Februar 2017
SamarbeidslenkerInnholdet på denne bloggen er skrevet av Maren Ausel og Victoria Lyngstad Brechan og representerer nødvendigvis ikke Strømmestiftelsen, Fredskorpset eller Hald Internasjonale Senter sine syn eller holdninger.
|